En sammenrasket gjeng! Det var vel slik jeg så deltagerne i Team Spicheren til å begynne med. Selv var jeg så absolutt en del av rasket med mine 67 år. Jeg var eldstemann og pensjonist. Faktisk kunne jeg vært bestefar til flere av deltagerne. Likevel, da innbydelsen (les gjerne utfordringen) kom, kunne jeg ikke motstå fristelsen og sa ja. Jeg var vel rimelig godt trent og hadde syklet distansen en gang tidligere, den gang syklet jeg en stor del av turen alene på 8.31.
Nå skulle jeg bli med i stor gruppe, noe som ville gjøre turen lettere. Kanskje var jeg litt betenkt, jeg har nemlig betydelig dårligere væskeopptak enn folk flest. Etter en alvorlig tarmsykdom for mange år siden, har jeg bare igjen tynntarmen. Ettersom mesteparten av kroppens opptak av væske foregår i tykktarmen, og det er nødvendig med mye væske på turen til Hovden, kunne jeg gå på en skikkelig smell!
Skiglad – eller helst skigal passer nok best på meg. Likevel trappet jeg noe ned på skitreningen og trente iherdig spinning med Team Spicheren (TS) utover høsten. Som oftest godt plassert mellom Bente og Linda manglet det ikke på inspirasjon…
Med både Birkebeineren (ski) og Sesilåmi på programmet i løpet av vinteren endret jeg en smule på treningen etter årsskiftet med mer ski og litt mindre spinning. Jeg koser meg på ski, men savner selvsagt samholdet – inkludert fleipen på spinningtimene. Midt i mars var Birken unnagjort. Det ble ingen spesiell god opplevelse fordi jeg hadde vært kraftig syk bare noen dager i forveien. Ekstra stor var derfor gleden da jeg gled inn under portalen på skistadion på Lillehammer. I begynnelsen av april var Sesilåmi gjennomført. Vanskelige forhold, men opplevelsen var god med gode ski.
Med skiene godt plassert innerst i garasjen var det ut med sykkelen. Godt å komme i gang – og snart var det turer både her og der. Noen alene, andre sammen med TS. Etter å ha gått småforkjølet i flere uker, slo hoste og snørr til for alvor i slutten av april – like før vi skulle ta Setesdalen den ”lette” veien, fra Hovden til Kristiansand. Et par tabletter fra Anne G løste opp i tette bihuler ++ slik at turen gikk greit. Lærte nok ganske mye på den turen om hvor vanskelig det kan være å ligge i et felt. En må være påpasselig hele tiden. ”Mister” du hjulet til personen foran deg, øker luftmotstanden kraftig, og du må slite for å komme i posisjon igjen.
En uke på en kongress i et iskaldt hotell I Ukraina satte ny fart i forkjølelsen. Hjemme igjen satset jeg på å brenne ut forkjølelsen gjennom fire knallharde turer opp Smååsane på Vennesla. Det gikk ikke bra! Videre måtte jeg prioritere bort samlingen TS hadde i Lyngdal, noe jeg virkelig hadde hatt bruk for – ikke minst for å bli flinkere til å sykle i et team.
Så da jeg den 28. mai stilte til start sammen med resten av TS kl 0625 på kaia i Kristiansand, kunne jeg vært bedre forberedt. Jeg fryktet nok at jeg måtte komme meg til Hovden alene, men var aldri tvil om at opp skulle jeg!!!
Helt fra start var farten høy, veldig høy. Etter bare noen hundre meter var pulsen i høyeste laget, og jeg begynte å lure om det var best å si takk og farvel allerede før Mosby – Høiebakkene lå jo like foran… De gikk likevel veldig greit (takk til Jon for hjelpen). Videre mot Sandrip gikk det i hundre – i hvert fall godt over 40 km/t på slettene. Opp Sandripbakken gikk det også greit (takk igjen til Jon). Farten var fortsatt stor. Den som tror det er panneflatt hele veien videre til Evje tar feil, noen kneiker er det. Likevel var vi snart på Evje og første matstasjon. Tre minutter stopp, ikke mer, ropte TS leder Sturle mens jeg fylte opp vannflasker og fikk i meg en loffskive med syltetøy.
Neste matstasjon var på Bygland – da nærmet vi oss halvveis. Tre minutter, lød det igjen. Ny vannfylling og ny brødskive. Noen benyttet de tre minuttene til å kvitte seg med overflødig væske. Ikke mye å skjule seg bak ved Bygland kirke, men må en, så må en…
Like før Storstraumen fikk vi se hvor tøff sykling kan være. En syklist lå temmelig forslått i grøfta, en annen lå midt i veien. Begge så rett og slett halvdøde ut. Heldigvis dreide seg ”bare” om brudd og kuttskader.
Det ble ganske tungt videre mot Åraksbø og Ose. Jeg fikk litt hjelp et par plasser av både Bjørn og Jon, men slet veldig med å holde farten. Da vi svingte over broa på Ose bestemte jeg meg. Herfra og opp skulle jeg sykle alene. Det ble for mye melkesyre. Som sagt så gjort, jeg meldte fra til lagledelsen at jeg skulle klare resten av turen på egenhånd. Jeg satset selvsagt på å få følge med andre som syklet alene eller i små felt. Det skjedde ikke, enten syklet folk fortere enn meg, eller altfor sakte.
Ved Granheim begynte det å regne, og jeg fryktet mange lange og tunge mil videre mot Hovden. Slik ble det faktisk ikke. Jeg holdt en jevn og ganske god fart, og da jeg kom til matstasjonen i Valle sto Sturle og Jon og ventet med oppmuntrende heiarop. Jeg gav meg god tid i Valle. Drakk cola, fylte opp flaskene og ringte min kjære kone før jeg ganske kald satte meg på sykkelen igjen. En kikk på klokka indikerte at jeg skulle klare å sette ny pers. I trygg forvisning om at tiden går fort mot slutten satset jeg på en tid rundt 8.15.
Videre mot Bykle gikk det veldig greit. Så lenge en sykler alene, slipper en spruten fra hjulet til syklisten foran deg. Snart fikk jeg opp varmen igjen, og like før Bykle vinket jeg farvel til Pedalpigene som hadde matstasjon der. Byklebakkene er lange og harde. Akkurat der hadde Jon vært grei å ha….
Ny kikk på klokka på toppen av Byklebakkene. Ingen tvil, målsetningen måtte justeres. Kunne jeg komme ned mot åtte timer???? Det måtte jo være lov både å tro og håpe. Kjører du bil til Hovden, fortoner veien fra toppen av Byklebakkene til Hovden seg som flat. Det er den ikke, det stiger jevnt nesten hele tiden. Et sted ropte en kar at nå var det bare 12 kilometer igjen. Der og da var jeg ikke sikker på om det var en oppmuntring..
Oppover bar det, men farten var grei nok. Faktisk virket det som om det gikk lettere etter hvert. Kanskje var det colaen en dame stakk til meg i farten som gjorde susen. Langs Hartevatn tok jeg igjen hel gruppe – heldigvis kom det ikke biler i mot. En rask kikk på computeren viste 37 km/t og like etter rullet jeg gjennom portalen i Hovden sentrum på 7, 49. Veldig fornøyd, våt var jeg, men ikke kald. Ikke engang på føttene eller hendene frøs jeg. Jeg var til og med ren i ansiktet, mens feltfolket fremsto ganske skitne! I mål vanket det varme(nde) klemmer fra en liten heiagjeng – og Hovdensuppa kan ingen klage på…
La det være helt klart. Skal du sykle virkelig fort til Hovden, så må du sykle i et felt. Du må trene mye, du må delta på samlinger og treningsturer sammen med gruppa. Da lærer du hvordan du sykler i et felt, og du får ta virkelig del i samholdet det er i en slik gruppe. Det er selvsagt en stor fordel å være helt frisk både før og under rittet. Det er mye lettere å sykle med et lag – en ting er at luftmotstanden blir mye mindre, en annen er inspirasjonen (inkludert mye fleiping) og motivasjonen fra lagvennene.
Takk til Lene og Sturle som laget opplegget. Et opplegg som var vel fundert og som førte oss alle fram mot en mye bedre form. Fremgangen for de aller fleste var formidabel. Som idrettsglad med visshet om hvor mye fysisk helse betyr, håper jeg alle vil ta vare på formen. Jeg kan garantere at det blir bare viktigere og viktigere jo eldre vi blir!
Til slutt tar jeg med at dette året hadde jeg fire idrettsmål, Birkebeineren (ski), Sesilåmi, Hovden – Kristiansand og Kristiansand – Hovden. Med alle i boks blir det en fin og litt rolig sommer!!

Med idrettshilsen Arne Holte (som har skibirken 2013 som neste mål!)